lørdag 3. desember 2016

Hva er det vanskeligste en kan gjøre?

Mange ting er vanskelige. Det vanskeligste er å endre vaner. Jeg er sjøl dårlig på å endre vaner. Jeg bruker for mye penger. Jeg legger meg for sent. Jeg spiser for dårlig. Og noen ganger drikker jeg for mye på fest.

Men hvilken vane er vanskeligst å endre?

Dop.

fredag 7. oktober 2016

Uten en drøm


En blomstereng uten bank-ID
En skog - helt uten nett
En sandstrand som ikke har hjemmeside
En Snapchat du ikke fikk sett

Et fjell som ikke har pinkode
Plukk sopp på veien opp
En fottur - for å tømme hodet
Ingen dekning på fjellets topp

På kajakktur med vennene
i en elv med flatt batteri
Vi lever i en ganske spennende,
men altoppslukende tid

I profilen ser det ut som
at alt er helt perfekt perfekt
Men egentlig - så snakker vi om
en familie som er defekt

En far som ikke er kobla til
En mor gått tom for strøm
En datter som ikke vil snakkes til
En sønn uten en drøm

Lag en app og bli millionær
Jordbær med epost i fløten
Idéer vokser i dag på trær
Skal vi ha touch-screen på havregrøten?

En virtuell klem på avstand
En teknisk bukett uten motstand
Du kan trykke Alt+F4 når noen er slemme
men ikke Ctrl+Z og tro du skal glemme

Livet er en hakkespett uten intranett
en videoblogg uten budskap

Og koblinga til
den moderne pamflett

Er en hyrde med trofast buskap


Tekst: Chris Klemmetvold Foto: Snorre Djupesland Paulsen

tirsdag 10. november 2015

Jeg er lykkejeger

SYRIA: Kanskje du også hadde søkt lykken et bedre sted hvis huset ditt så slik ut?
Smak på ordet. Hva betyr det? «Lykkejeger». En som jakter på lykke. Er vi ikke alle på jakt tter å optimalisere vår egen lykke? Diskusjonen som pågår i medier og sosiale medier får meg til å tenke på en av bacheloroppgavene jeg avla ved NTNU:
«Lykkejegere og grunnløse asylsøkere? - En kvalitativ undersøkelse av hvordan flyktningforvaltningas, politikeres og journalisters begrepsbruk ved omtale av innvandrere varierer»
Jeg skrev oppgaven i 2008 men den er faktisk mer aktuell i dag enn den gang.

I oppgaven avdekket jeg at myndighetene (forvaltninga) er konsistente og nokså presise i sin begrepsbruk om nye landsmenn, men at politikere og journalister er henholdsvis mer, og enda mer, upresise, og at sistnenvtes språkbruk om nye landsmenn rett og slett ofte blir helt meningsløs.

Blant spørsmålene i oppgaven var:  Hva er en lykkejeger? Hva er en grunnløs asylsøker? Hva er en falsk asylsøker?

Kan en person være grunnløs i seg selv? Nei, selvfølgelig ikke. Ikke en gang en asylsøknad kan være grunnløs. Alle har en grunn til å søke. Noen personer har ikke krav på beskyttelse og får dermed avslag, men søknaden er ikke grunnløs av den grunn. Kanskje man bare leter etter et bedre liv?

Fysj! Bedre liv, tenke seg til!

Hvorfor fremstiles søken etter bedre liv, eller «lykkejakt», om du vil, som et onde eller som en uting? Som om vi ikke alle vil ha det best mulig? Som om det å søke et bedre liv for seg å sin familie er en synd eller noe kriminelt? Jeg gjør det faktisk til et poeng å søke etter et bedre liv i alt jeg gjør, i å finne veien til mest mulig glede.

Fra oppgaven min:
«Ordet lykkejeger kan, brukt og forstått brukt i forbindelse med innvandring, tolkes på flere måter, men vil antageligvis hovedsakelig kunne opp fattes som mennesker som kommer hit for å oppnå lykke, altså at pull-faktoren er større enn push-faktoren, at man ikke flykter fra noe, men at man satt på spissen reiser av rene bekvemmelighetssyn. 
Alternativt vil en kunne tolke ordet mer moderat, altså at mennesker som har «havna i uløkka» ønsker å finne lykke ved nettopp å komme seg ut av ulykken.»
UDI snakker nokså presist om personer med grunnløse asylsøknader om personer som har en søknad som ikke faller innenfor regelverket. De skiller imidlertid mellom (1) de som har åpenbart grunnløse søknader, f.eks. en del mennesker som har lovlig opphold i Russland og ikke vil kunne få asyl i Norge og (2) mennesker som har det man regner som grunnlag for å søke men allikevel ikke innvilges asyl.

Selv om en kan kritisere UDIs bruk av begrepet «grunnløse asylsøknader» fordi det rett og slett ikke er meningsbærende (alle har en grunn), er det mye verre med journalister og politikere, spesielt Fremskrittspartiet.

De sauser like gjerne hele grøten sammen til en flod, en strøm, horder av grunnløse asylsøkere, lykkejegere, oportunister og sjarlataner som kommer hit med mobiltelefonene sine bare for å få det bittelitt bedre - og atpåtil er misfornøyd med maten de får på asylmottak (3 av 85).

Ingen mennesker er grunnløse.
Jeg er selv en lykkejeger.
Det tipper jeg du også er.

Vi bor i et av verdens beste land, men jeg skammer meg over å dele lokalmiljø med folk som skal ha lykkejakt til å være noe negativt. Jeg skammer meg over den debatten vi har i Norge i dag og over å dele nasjonalitet med mennesker som gulper opp så mye brunt, rasistisk grums som vi ser i kommentarfeltene.

Hvordan kan streng asylpolitikk være rettferdig når vi seiler i et overdimensjonert skip av penger, med druknende folk svømmende etter?

tirsdag 20. oktober 2015

Liv og lære i liv og politikk


DOBBELTMORALSK?
Solvik-Olsen (FrP) kjørte regjeringsbil fra debatten og kritiserer Lan Marie Nguyen Berg (MDG) (som ikke eier bil) for at hun tok taxi (utenfor ring 1) selv om hun vil innføre forbud mot privatbiler (ikke taxiforbud) innenfor ring 1.

Jeg har tenkt på dette med liv og lære i politikken en stund, men når Solvik-Olsen reagerer på at miljøpolitikere tar taxi, synes jeg det er en gyllen anledning til å fronte noe jeg mener er ganske viktig:

Politikere må få lov til å gjøre ting de mener bør bli forbudt så lenge det ikke ennå er forbudt.

torsdag 28. mai 2015

I dag spiste jeg en hamburger

I dag spiste jeg en hamburger. Når jeg var ferdig ba jeg pent servitøren om å få snakke med noen på kjøkkenet.

- Vad mener du?

- Jeg vil snakke med noen på kjøkkenet.

- Va?

- Jeg vil snakke med de som lager maten her. Kokken for eksempel, eller kjøkkensjefen.

- Eh. Ja. Ok.. Hmm. Javel.

Det går tre minutter. Sjefsservitør/hovmester kommer til bordet.

- Du vil snakke med noen på kjøkkenet?

- Ja.

- Varför det?

- Jeg vil fortelle de noe.

- Eh. Ok. Just.. venta lite bara.

Etter tre nye minutter kommer det en fyr med forkle og blå kokkelue ut og stiller seg foran meg med hendene foldet foran seg. Han kikker litt ned mot gulvet og spør hva det er. Jeg sier:

- Jeg ville bare si at jeg har spist veldig mange hamburgere i mitt liv, sikkert ikke fler enn gjennomsnittet, men jeg er 29 år, så det har blitt en del burgere opp igjennom. Jeg har også spist hamburger på en del steder i Oslo som ifølge et par kilder skal ha Oslos beste burger. Jeg har allikevel aldri smakt en burger som er så god som den jeg fikk i dag. Du lager fantastisk god mat. Burger regnes ikke som gourmet-mat, men det du serverer her er virkelig godt. Ofte gleder man seg til første bit eller slurk av noe, i dag gledet jeg meg like mye til siste bit. Det er synd maten du lager serveres av så uoppmerksomme og lite serviceinnstilte servitører. Du bør egentlig jobbe et bedre sted, så god mat som du lager, men inntil videre skal du ta med deg det jeg sier og fortsette å gjøre en god jobb her. Hils resten av kjøkkenet og si det samme!

Kokken sier tusen takk, smiler bredt og går tilbake til kjøkkenet uten å si noe mer.

Deretter kommer en av de uoppmerksomme servitørene bort til meg og sier «För en fantastisk menniska du är! Här är en gratis øl til deg!».

Da fikk jeg litt flau smak i munnen. Det skylte jeg ned med 0,6 liter Ringnes.


Daniel Milford tvinger seg selv til å skrive bøker ved å fortelle folk at han skal skrive bok. Noe av tanken er at ambisjoner som holdes hemmelig i mindre grad blir realiteter enn de som formidles. Desto flere mennesker som har hørt deg si «Jeg skal...» desto større press for å levere. Dette tror jeg er en god strategi. I Milfords tilfelle finnes beviset blant annet her. Jeg vil på samme måte tvinge meg selv til å gjøre ting jeg skulle ønske at jeg gjorde ved å si offentlig at jeg skal gjøre det. Man må prøve å være sitt beste. Ikke helt målbart, men dog; jeg vil tilstrebe å rose flest mulig av menneskene rundt meg som fortjener det.